Jeg er meg

Du er blitt så stor lille venn, fra å være bitteliten til at alt føles så stort. Plutselig har mamma og pappa fått en liten samtalepartner, ord og setninger detter ut av munnen som perler på en snor. Og akk så søt du er når du fortsatt sier sippa istedet for pizza.

Det er slik skjønner du lille venn, at uansett hvor sliten og frustrert ditt treårs-temperament gjør mamma og pappa, så er det vanskelig å gi slipp.

(1) Det var engang en konge som hadde en hage. I den hagen sto et epletre, og på det epletreet vokste hvert år et gulleple; men når det led mot den tiden at de skulle til å plukke det, så var det borte; ingen visste hvem som tok det eller hvor det ble av det, men borte var det.

EKSTRA MELLOMTITTEL

(2) Denne kongen hadde tre sønner. Så sa han til dem en dag at den av dem som kunne skaffe igjen eplet eller få rett på tyven, han skulle få riket etter ham, enten det var den eldste eller den yngste eller den mellomste.

(3) Den eldste gikk i veien først, og satte seg under treet og skulle gjete opp tyven. Da det led på natten, kom det flyvende en gullfugl, og den lyste det lang vei av, og da kongssønnen så fuglen og skinnet, ble han så redd at han ikke torde stanse, men satte inn igjen så fort han kunne.

Mellomtittel en

(4) Om morgenen var eplet borte. Da hadde kongssønnen fått hjertet i livet igjen, og så tok han til å niste seg ut, og vill i veien og friste om han kunne finne fuglen. Kongen rustet ham vel, og sparte hverken på klær eller penger.

(5) Da kongssønnen hadde reist et stykke, ble han sulten, tok opp skreppen sin og satte seg til å holde dugurd utmed veien. Så kom det ut en rev av et granholt og satt og så på.

(6) «Kjære, gi meg litt mat, du!» sa reven. «Jeg gir deg brent horn, jeg!» sa kongssønnen. «Jeg kan trenge maten min selv; ingen kan vite hvor langt og hvor lenge jeg skal fare,» sa han. «Det var så det,» sa reven, og så gikk han til skogs igjen.

Mellomtittel to

(7) Da kongssønnen hadde ett og hvilt, ga han seg på veien igjen. Langt om lenge kom han til en stor by, og i den byen var det et vertshus, der det støtt var glede og aldri sorg; der syntes han det skulle være gildt å ta inn, - og så ble han værende der. Det var slik dans og drikk og lyst og herlighet at han rent glemte fuglen og fjæren og far sin og reisen og hele riket. Borte var han og borte ble han.

(8) Neste året skulle mellomste kongssønnen gjete opp epletyven i hagen. Ja, han satte seg under treet, han også, da eplet tok til å modnes. Men rett som det var, kom gullfuglen en natt og skinte som en sol, og gutten ble så redd at han tok hyven, og satte inn igjen det forteste han vant.

(9) Om morgenen var eplet borte; men da var kongssønnen blitt modig igjen, og ville av gårde og se om han kunne finne fuglen. Ja, han tok til å niste seg ut, og kongen rustet ham vel og sparte hverken på klær eller penger.

(10) ...

(11) Utdrag fra Asbjørnsen og Moe's Gullfuglen.

Nysgjerrig på livet

Du vokser frem som en egen personlighet. Du er du og ingen er som deg. Din undrende væremåte er i full blomst, du spør hvorfor og hvordan? Noe som virkelig skal prege hele året fra tre til fire år.

- Nå skal vi rydde – hvorfor det?

- Fordi vi skal spise lunsj snart – hvorfor det?

- Fordi vi trenger mat i magen når vi er sulten – hvorfor det?

- Fordi vi skal ut å leke etterpå, og da trenger vi energi, akkurat som når bilene trenger bensin

To be continued. I det uendelige.

I barnehagen trenger du støtte og mestringsfølelse. Du slutter kanskje med bleie nå, en fase i livet som for deg er så uendelig viktig at blir en positiv opplevelse. Nå er samarbeidet mellom mamma, pappa og barnehagen avgjørende. Her må vi juble når vi mestrer og oppmuntre når det butter imot.

Du trenger oss, for du vil klare alt selv. Du vil kle på deg, du vil vaske hendene, du vil smøre på skiven, du vil helle melk i koppen, du vil kle på dukken og mye mye mer. Og det er oppi alt dette det ofte skjærer seg. Og med treåringen kan det gå fra null til hundre på to sekunder. Ofte handler det om brutte forventninger. Hvis mamma åpnet porten før treåringen hadde rukket å komme helt bort, eller om pappa tok på luen når du ville gjør det selv. Pang! sier det da.

Det er da du trenger å lære om følelsene dine. Du har behov for å føle deg sett og anerkjent midt oppi de såkalte «trassanfallene», også kalt «selvstendighetsalderen». Dette er jo en prosess som skal gjennomgås, slik at du lille mennesket kan blomstre.

Når du kaster deg ned på gulvet å hyler for full hals fordi du ikke fikk lov til å velge stol ved matbordet, trenger du at noen lærer deg om følelsene dine. Når vi voksne da sier; jeg vet at du hadde lyst å velge stol i dag, og jeg ser at du ble lei deg, men i dag er det jeg som velger stol. En annen dag kan du få velge.

Da blir du trygg på at dine faste nære voksne ikke svikter deg når du trenger det som mest, men at vi voksne står støtt og veileder deg. Det er viktig at vi voksne setter ord på følelser, slik at du kan ta ansvar for egne følelser samtidig som at du lærer seg å benevne følelser. Det er så mye bedre å si; nå er jeg sint, enn å slå kompisen i hodet for å fremme ditt poeng.

Akk, du morsomme, søte, herlige treåring som prøver å finne din plass her i livet, som er så hissig men likevel så kjærlig. Vi er der med deg – som den veilederen du trenger nå. Om et år er du fire og på et år vil de utroligste ting skje – bare vent å se.