Halldors siste flukt: Familien fikk aldri farvel 

«14. juli 1942, North Weald, utenfor London. Lokaltoget fra Liverpool Street Station til Epping humpet behagelig av sted i det varme sommerværet. De fire norske pilotene og deres danske kollega kunne ikke skjule det gode humøret og den kriblende spenningen. De hadde gledet seg til dette øyeblikket i et år. Fra vinduet i kupeen kunne Halldor Espelid se et glinsende fly som så ut til å være på vei inn for landing på basen de skulle tjeneste­gjøre ved: North Weald. Basen lå tre små mil nordøst for London.»

Slik starter forfatter Eivind Sæther historien om Halldor Espelid i boken «Den store flukten – historien om andre verdenskrigs mest spektakulære fangeflukt og tragedien som fulgte». Halldor fra Askøy utenfor Bergen var en av fire nordmenn som rømte fra Stalag Luft III, nazistenes fangeleir for allierte piloter.

Fire nordmenn

Fortellingen om de 76 fangene som krøp ut gjennom en 110 meter lang tunnel natt til 25. mars 1944, omtales som verdens mest kjente rømnings­historie. «The Great Escape» er navnet som er gitt til fluktforsøket fra fangeleiren Stalag Luft III.

Fluktforsøket var det mest omfattende under annen verdenskrig og involverte en større støtteorganisasjon enn noen gang før eller senere i krigshistorien. Blant pilotene som rømte denne natten, var det fire nordmenn: Jens Müller, Per Bergsland, Nils Jørgen Fuglesang og Halldor Espelid.

– Dette har i mange år vært en ganske ukjent del av norsk krigshistorie, forteller Sæther.

Halldor Espelid ble født 6. oktober 1920. Han vokste opp på Kleppestø på Askøy utenfor Bergen. Han var nest eldst i en søskenflokk på fem som også besto av Malmfrid, Gunvor, Ingrid og Mons.

– Halldor var en utadvendt gutt med en letthet over seg som gjorde at han tiltrakk seg folk. Han ble fort populær blant folk han møtte og var et naturlig samlingspunkt, forteller forfatteren.

Som tenåring gikk Halldor hver sommer lange turer på Hardangervidda. Han elsket naturen. Han var også musikalsk, og han lærte seg å spille på et orgel som moren deres hadde arvet. Ettersom han ble eldre, ble han også populær blant jentene. Det hendte han hadde besøk av venninner fra Bergen, og de hadde en platespiller som de satte på i uthuset.

– Da sørget Halldor også for at lillesøster Ingrid fikk være med og danse. Han passet på småsøsknene sine, forteller Sæther.

Forsvant

På videregående ble Halldor mer politisk aktiv, lyttet nøye til radiosendingene med faren og begynte å gå på politiske ungdomsmøter inne i byen.

Høsten 1940 begynte Halldor i tredje gym på Bergen katedralskole. En mandag ­ettermiddag i september dukket han ikke opp på båten tilbake til Askøy. Skolesekken hans lå der han vanligvis ­pleide å sitte. Inne i den lå det et brev til foreldrene. Halldor skrev at han skulle ta reisen til Shetland for å bli jagerpilot i det britiske luftvåpenet. Han hadde bestemt seg for å kjempe i krigen som veltet innover Europa. Han kom seg om bord i en båt mot England og forsvant på én dag uten å fortelle familien hva han planla.

– Da han dro denne dagen, var det uten å si et ord. En dag var han plutselig borte. Ingen fikk sagt farvel til ham, og det ble som et sår for hele familien, som måtte leve videre i usikkerhet.

Den tre år yngre søsteren Ingrid var den siste som så Halldor i live. Hun hadde sett ham og en kamerat løpe ut av skolegården tidligere den ettermiddagen. Det skulle gå lang tid før familien fikk vite hvordan det hadde gått med ham. Etter å ha tjenestegjort for Hærens luftvåpen i England dro Halldor i 1941 til Canada for å begynne på flyskole. Sommeren 1942 meldte han seg til tjeneste ved North Weald Wing utenfor London, der de to norske skvadronene i Royal Air Force holdt til.

Fluktplanen

Halldor hadde rykte på seg for å være en dyktig pilot. 21. august 1942 var han involvert i slaget ved Dieppe, nord i Frankrike. Noen dager etter dette gikk det galt da han fløy over Abbeville. Vitner så at Halldors fly ble skutt ned fra 20 000 fots høyde, og det stupte ut av formasjonen. Halldor klarte likevel å nødlande, men deretter ble han arrestert av tyskerne og sendt til fangeleiren Stalag Luft III, sørvest i Polen.

I fangeleiren ble han tatt imot av nordmannen Jens Müller, som hadde blitt skutt ned tid­ligere på sommeren. De to ble nære venner og fikk etter hvert flytte i samme brakke, sammen med Nils Fuglesang og Per Bergsland.

Det var en av lederne for det britiske luftforsvaret som fikk ideen til fluktplanen, og de fire nordmennene ble kontaktet av medfanger som fortalte om det storstilte rømningsforsøket. Nordmennene ble raskt involvert i planene. De ble satt til ­arbeidet med å forberede flukten og til å grave de tre tunnel­ene som skulle sørge for at ­fangene klarte å flykte fra leiren og inn i skogen.

Raste sammen

De gravde tunnelene og fraktet ut jord i all hemmelighet, produserte klær og laget falske identifikasjonspapirer. Årsaken til at fangene gravde ut tre tunneler, var i tilfelle én av dem skulle bli oppdaget. Tanken var at de tyske vaktene ikke ville skjønne det hvis de holdt på med like om­fattende prosjekter andre steder i leiren.

Om kvelden 24. mars ble rømningsplanene satt ut i spill. Men planen slo feil. Tunnelen var akkurat for kort til at den nådde kanten av skogen, slik pilotene trodde på forhånd. Derfor måtte fangene vente til den patruljerende vakten hadde gått forbi. I tillegg førte et alliert bombeangrep i nærheten til at strømmen gikk i leiren, og dermed også i tunnelen. På toppen av det hele raste også en del av tunnelen sammen, slik at den måtte ­repareres.

Rømlingene havnet dermed flere timer etter tidsskjemaet. De fire nordmennene var blant de første femti fangene som kom seg ut av tunnelen og rakk dermed togavgangene sine. De delte seg deretter opp i par og skilte lag.

Ble drept

I de dramatiske døgnene som fulgte, ble nesten alle fangene arrestert. Mange ble henrettet, men noen få klarte å fortsette flukten. To av disse var Halldor Espelid og Nils Fuglesang. Det ble slått alarm, og få timer etter at fangene løp til skogs, var de tyske soldatene etter dem. Litt over et døgn etter flukten ble de to nordmennene stoppet av en tysk patrulje like ved grensen til Danmark.

De forsto raskt at Halldor og Nils var blant de rømte fangene, og de ble umiddelbart pågrepet. Ordren til Gestapo var nådeløs. Fangene skulle «skytes under flukt» og deretter kremeres. Slik endte Halldor Espelid livet 29. mars 1944 på et jorde utenfor den tyske byen Kiel. Han ble 23 år gammel.

Hardt slag

Hjemme i Norge hadde familien bekymret seg i flere år allerede. De hadde brevvekslet med Halldor da han var i ­fangeleiren, og da moren Gudrid skrev et brev til sønnen noen uker etter hans død, ante hun ikke noe om hvilken skjebne han hadde lidd:

«Kleppestø, 29. mai 1944. Kjære Halldor. Det er så lenge me har høyrt noko frå deg no, siste brevet fekk me til påske, so no har me venta på brev i lang tid. Men det er so mangt som er i ulag no, og posten er vel heller ikkje so å lita på som fyrr.»

Noen uker etter at brevet var sendt, fikk familien Espelid på Askøy meldingen om at Halldor hadde blitt drept av Gestapo. Det var et hardt slag.

– Det er en dramatisk og trist historie. Familien Espelid opplevde en enorm tragedie og tap i forbindelse med Halldors død. De sendte flere brev til ham, og de ble så klart urolige da de ikke fikk svar, sier forfatter Eivind Sæther.

Historien om de fire nordmennene som flyktet fra fangeleiren, skal filmatiseres på ny.

– Det har vært viktig for meg å fortelle denne historien nå, forteller Eivind Sæther.

Spennende historie

For noen år siden jobbet Sæther med boken «De likviderte – historien om rottearbeidet under andre verdenskrig». I den forbindelse kom han over en bok fra 1946 som ble skrevet av Jens Müller, en av de to pilotene som overlevde.

– Boken var tettpakket med handling, og den var veldig spennende. Dette er en så ­viktig del av norsk historie, og likevel har den fått så lite oppmerksomhet. Jeg har samarbeidet med de fire nord­mennenes slektninger, og de syntes det var stas at fortel­lingen ble løftet frem igjen nå, forteller han.

– Det er også en historie som forteller noe om hva som bor i oss når alt står på spill. Det var hundrevis av unge nordmenn som ble jagerflypiloter for britene, og 80 prosent av dem måtte bøte med livet. Det var et enormt offer som de gjorde for Norge, og jeg tenker det burde ha en naturlig plass i vår felles krigsfortelling, sier Sæther.

En mørk skygge

Bård Espelid er en av slekt­ningene som forfatteren har hatt dialog med underveis i prosessen. Han er sønn av det yngste barnet i Espelid-flokken, nemlig Mons Espelid, som på 80-tallet var stortingspolitiker for Venstre.

– Som barn fikk jeg ofte høre om Halldor, både fra faren min og fra tantene mine. Pappa fortalte historien knyttet til flukten, og jeg husker også ­filmen «The Great Escape» fra jeg var ung. Det var jo en begivenhet da filmen kom fordi vi kunne knytte det til familien vår, sier Espelid.

Det var en mørk skygge i familiehistorien hjemme på Askøy. Et sår som aldri ble ­leget.

– Det er klart det var mye vonde følelser knyttet til Halldors skjebne. Det må jo være veldig vanskelig å ikke vite hvordan det egentlig gikk med et familiemedlem som bare forsvant. Jeg har skjønt at det var mye sårhet og frykt ­etter at Halldor reiste. Det var vondt for familien å leve med usikkerheten, forteller Espelid.

Levde i uvisshet

Faren Mons var yngst i søskenflokken og bare 14 år da han mistet broren.

– Uvissheten om hva som hadde skjedd med Halldor, var nok det verste. Familien lurte jo fælt på hva som hadde skjedd med deres sønn og bror. Og da de omsider fikk beskjeden om at han var død, så var det usikkerhet om hvor levningene befant seg.

Det skulle gå mange år før familien Espelid fant ut hvor Halldor var blitt begravet. Da hadde en norsk privatperson funnet graven som det norske krigsgravkontoret ikke fant. Først i 1988, 44 år etter Halldors død, fikk familien ta et endelig farvel på krigskirkegården i den polske byen Poznań. Her ligger han sam­men med sine 49 falne kamerater.

Sterkt inntrykk

Siden den gang har familien besøkt Halldors grav flere ganger, og i 2007 tok hele ­familien, med Ingrid og Mons i spissen, turen til Polen for å besøke graven. Det ble en fin opplevelse.

– Det gjorde et sterkt inntrykk å besøke Halldors grav på krigskirkegården i Poznań. Den var stelt med blomster. Et polsk ektepar som Ingrid hadde opprettet kontakt med, så etter graven til Halldor. Det var rørende å se at Halldors gravsted var tatt godt vare på.

Det var en spesiell opplev­else for familien å besøke ­museet som var laget for å ­visualisere fangelivet og flukten. De ble godt ivaretatt av en engasjert museumsdirektør. Han tok dem med ut i skogen der selve flukten hadde foregått. Han ga dem et levende bilde av selve flukten og hvordan det hadde gått med dem som greide å flykte.

Tid for ettertanke

For Ingrid var besøket til Halldors grav en sorgfull påminnelse om det som hadde skjedd. Hun brukte tid på ettertanke og refleksjon.

– Hun fortalte om det som skjedde da han «forsvant» fra skolen. Hun var også innom alle hun hadde hatt kontakt med i inn- og utland som var opptatt av flukten og de som hadde flyktet, forteller Espelid.

Ingrid la aldri skjul på at hun savnet Halldor. Han betydde mye for Ingrid og hadde tatt seg godt av henne som storebror. Ingrid kom nok aldri helt over savnet etter Halldor.

– Ingrid var en rasjonell og jordnær person. Men når samtalen kom inn på gamle dager og Halldors valg og skjebne, var det helt klart at dette var et «sår» hos Ingrid som aldri helt grodde. 

Kilder: Boken «Den store flukten – historien om andre verdenskrigs mest spektakulære fangeflukt og tragedien som fulgte», NRK og Aftenposten.